"Jazz er en slags sigøynermusikk…"
Hvis dette utsagnet fra Django Reinhardt skal tolkes bokstavelig, feirer jazzen i disse dager 1000-årsjubileum, gratulerer! Django selv ville ha vært 88.

Historien om sigøynerne har med moderne DNA-analyse latt seg spore tilbake til India for 800-1000 år siden. Det antas at den aristokratiske kunstner- og krigerkasten i den nord-indiske provinsen Rajasthan deserterte, og la på flukt fra minst to forskjellige, blodige invasjoner av islamske aggressorer fra sør. De flyktet mot vest, og uten å være klar over det ble de således opphavet til det folket vi i dag kaller sigøynerne (engelsk: gypsy - de ble tatt for å komme fra Egypt). Selv kaller de seg Rom, som betyr "menneske". Som en nomadisk tidsboble har disse få beveget seg rundt på kloden og vært en betydelig kulturell faktor. Mens verden for øvrig har beveget seg gjennom ti århundrer med en fart av 24 timer i døgnet, har sigøynerkulturen på et forunderlig vis bevart sin egenart og sitt fundament uforandret. Gjennom tid og … Rom.

Å bevege seg inn i dagens sigøynerverden kan oppleves som et blikk inn i en omvendt krystallkule, vi får vite noe om fortiden. Rundt leirbålene holdes tusenårige ritualer i hevd, og selv ilden er beåndet. Det "hemmelige" sigøynerspråket, romanés, er praktisk talt det samme i Andalucia, Budapest og Calcutta, og er, sammen med musikk og dans, selve grunnpilaren i Rom-folkets integritet.

Sang, musikk og dans oppfattes som en uoppløselig enhet, og er et sentralt element i hverdagen. Om de færreste spiller "ren" jazz (hva nå enn det er), så har den tradisjonelle sigøynermusikken parallelt med, og til dels lenge før jazzen, utviklet en rekke av jazzens karakteristika. For eksempel dynamisk pulserende 4/4-rytmer i kompet (intonert på 2 og 4), med frapperende solister som improviserer, og gjerne over II-V-I-progresjoner, med senket kvinter! Og fordi sigøynerlivet betyr knapt et par års skolegang, blir det rikelig med tid til å musisere, hvilket resulterer i mange forbløffende "enfants terribles". Men dette er folkemusikk. Friheten er ikke total, og improvisasjonen er nærmere indiske ragas enn jazz.

Derimot har det siden dannelsen av Quintet du Hot Club de France i Paris i 1934 utviklet seg et solid jazzmiljø i sigøynerverdenen, faktisk en særskilt europeisk jazz-dialekt; gypsy swing, jazz Manouche, jazz gitan, sigøynerjazz, string swing, Hot Club-musikk, eller rett og slett Django-musikk. Omtrent på samme måte som jazzen ble utviklet av de undertrykte fargede i USA, har sigøynerjazzen gitt stemme til en minoritet i Europa i en presset situasjon - sigøynerne hadde også sitt Holocaust.

I dette miljøet har den franske gitaristen Django Reinhardt (1910-1953) en Moses-aktig rolle som gründer. På grunn av en brannskade manglet han to fingre på venstre hånd, men utviklet en helt unik og uttrykksfull spillestil. Også utenfor de spesielt jazzinteressertes rekker, faktisk i hele sigøynerverdenen, har Django en nesten helgenaktig status. Han er den mest berømte sigøyner noensinne, og ga aldri slipp på Rom-folkets verdier, som ekstrem frihetslengsel, selvstendighetstrang, og øyeblikkets tilstedeværelse. Fra utsiden fremsto han som en svært overtroisk bohem analfabet - eksotisk, men upraktisk. Det kostet ham muligheten for en internasjonal superkarriere, men i sigøynerverdenen er noe av det viktigste å være en god sigøyner.

Django Reinhardt var i sin samtid så dominant at det nok skygget for en del andre originale talenter. For eksempel ble de beste av de andre solistene i miljøet kun satt til å akkompagnere, som Djangos bror gitaristen Joseph Reinhardt, og gitarbrødrene Sarane, Matelo og Baro Ferret.

Sigøynerkulturen er muntlig, og ikke-materialistisk; plateinnspillinger og utgivelser er en sjeldenhet, og ikke ansett som spesielt viktig. Når en sigøyner dør brennes alle hans eiendeler, og familien må tradisjonelt flytte. Følgelig er kildene fra sigøynerjazzens barndom få, og hovedsakelig basert på muntlige overleveringer.

Sigøynergitar-begrepet er et totalt konsept; foruten repertoar og toneforråd er spilleteknikken, instrumentet og selv plekteret vesentlig forskjellig fra det vi er vant til. Konseptet ble fullt utviklet i Paris på begynnelsen av 30-tallet, rett før elgitaren kom. Hensikten er å få en akkustisk gitar til å høres tvers igjennom et skravlete eller dansende publikum, og kan best karakteriseres som "operagitar". Franskmennene kaller teknikken "vrai acoustic". Det er den totusen år gamle arabiske plekterteknikken som maksimerer effekten av anslaget. All kraften og selve vekten av høyre hånd og underarm fokuseres ned i et tykt plekter av skilpaddeskall. Som karate. Ved at høyre hånd ikke støttes noe sted på gitaren (oftest en Selmer Maccaferry, Favino, Dupont eller Doug Kyle), dempes heller ikke lyden, og resultatet er en klar tone og et kraftig volum. Med silk-and-steel-strenger blir det også en noe redusert sustain, og ofte forveksles det hele med lyden av en klassisk gitar med nylonstrenger.

Gitaristen Matelo Ferret (1918-1989) var den siste i sin generasjon og sitt kaliber. Han spilte med Django i over ti år, og kunne skrive. På øvelser og spillejobber noterte han ned nye melodier, hvorav mange senere gikk i glemme- boken. På 60-tallet spilte han inn en del av Djangos upubliserte verker, blant annet fire særpregete valser som i dag er standardrepertoar blant sigøynergitarister over hele verden. Rett før han døde viste han undertegnede en hel bærepose med noter av til dels upubliserte verker fra stringswingens ungdom. Hvor befinner den seg nå?

I denne postmodernistiske, ettertankens tid er det heldigvis rom for tilbakeblikk og spennende nyutgivelser med også denne genrens glemte pionerer. De blir gjenstand for ny oppmerksomhet og analyse av nye generasjoner musikere og lyttere. Fremragende originaler som Robert Normann, Ferret-brødrene, Oscar Alemán og Henri Crolla (de var alle gitarister) høster nå internasjonal anerkjennelse på linje med sine mest berømte samtidige; Svend Asmussen, Stéphane Grappelli, og naturligvis Django Reinhardt.

Dagens franske sigøynerjazz-miljø er betydelig, både i omfang og kvalitet. Det spenner over en rik og frodig underskog av semi-profesjonelle, til en nesten bisarr variasjon av topputøvere..

Sigøynerjazzens kanskje mest nyskapende eksponent i dag er gitaristen Boulou Ferré, sønn av Matelo Ferret. Han er født i 1950, og kaller seg «nevø» av Django. Boulou er kjent fra en serie plateproduksjoner på det danske platemerket SteepleChase, og for en livslang gjerning på de legendariske russiske sigøynerkabaretene i Paris. Boulou bor i leilighet (uvanlig), er sprenglærd og en smule eksentrisk. Han komponerer og maler hele dagen, og spiller noe av det hotteste jazzen kan by på i dag - uansett genre. På sitt beste har han en av gitarverdenens vakreste toner, og en nærmest overjordisk vibrator.

Boulou og broder Elios Ferré vever elementer fra mange musikalske kilder inn i sin Jazz Gitan; Charlie Parker, Lennie Tristano, middelalder-, og mange typer folkemusikk, men også fransk impresjonisme, Bartók og Bach i én frodig, fargesterk blanding. Duke Ellington kalte den 14 år gamle Boulou "en regnbue på Djangos himmel".

Angelo Debarre er maskingeværet blant sigøynergitaristene. Med sin briljante teknikk ble han "oppdaget" av Raphaël Faÿs i trettenårs-alderen. Hans spesiale er hardtswingende valser; en egen disiplin innen jazz gitan med direkte forbindelseslinjer til Chopin og hans tid i Paris. Dessuten er han en vidunderlig jazzimprovisator. Angelo Debarre satte ny standard for hva som er mulig på gitar og opplevde en velfortjent suksess med sin debutplate Gypsy Guitars. I år kommer oppfølgeren, Caprice. Angelos forgjengere og inspirasjonskilder er valsekongene Tchan-Tchou fra Marseille, Gusti Malha, foruten ex-jugoslaven Petro Ivanovich, og ikke minst Baro Ferret. Sistnevnte skapte furore med sine "bop-valser" i 1947, men for en engere krets; innspillingen ble vurdert å være for avant garde, og ble aldri utgitt (det arbeides med saken). Den sjablonaktige musettevalsen vi stort sett hører i dag som varemerke på Paris, er et blekt ekko av det som foregikk i Bastillens bakgatene i overgangen mellom 20- og 30-tallet - Le Bal Musette.

Fiolinisten Stéphane Grappelli var aktiv like til sin død i fjor høst, nær 90-år gammel. Han satte et avgjørende preg på sigøynerjazzen med sin impresjonistiske og sofistikerte stil. Stéphane Grappelli er naturligvis ikke sigøyner, men var adoptert av miljøet som en bror - eller snarere en bestefar. Alene hans rolle som katalysator for Djangos geni kvalifiserer til livsvarig medlemskap i sigøynernes nasjon. Nesten alle de beste jazzfiolinistene i dag er hans epigoner; Jean-Luc Ponty, Didier Lockwood, Florin Nicolescu, og Hady Mouallem.

I Paris finner vi dessuten en rekke av det tidligere Sovjetsamveldets ypperste sigøynermusikere. Kombinasjonen av tradisjonell russisk inderlighet og bebop er fortsatt i sin grønne ungdom! Ensemblet Arbat er blant de beste, og deres CD’er har vakt berettiget oppsikt.

Andre nøkkelroller i det franske miljøet innehas av de syv gitaristene Christian Escoudé, Dorado, Romane, Moreno, JeanPhilippe Watremez, Raphaël Faÿs og Babik Reinhardt. Den første i tilnærmet amerikansk stil, de fire neste med hver sin personlige syntese av Django, sigøynervalser, sigøyner-«roots», litt bossa, og litt mer eller mindre tidløs mainstream jazz. Raphaël Faÿs sies å ha startet revival-bølgen med Djangomusikk på 70-tallet, og har vært igjennom en lengre periode med flamenco, før han nå igjen spiller nydelig jazz. Underlig nok gjenstår det å skape en vellykket fusion av flamenco og jazz. Babik er Djangos sønn, forlengst passert de magiske 43 år som ble hans far til del. Han spiller en slags lyrisk jazzrock, i et gjennomført europeisk tonespråk.

Det tyske string swing-miljøet er stort og velorganisert. De utgir sitt eget tidsskrift, arrangerer festivaler og plateinnspillinger, og flere av musikerne er virkelig gode. Häns’che Weiss er en meget original gitarist, ofte spiller han sammen med den ikke dårligere Lulu Reinhardt (gitar), Titi Winterstein (fiolin), og de slektninger som måtte være for hånden. Det er noe av det beste ved sigøynerjazz; det er aldri vanskelig å få tak i komp! Det tyske bandet La Romanderie er en storfamilie som har turnert i over førti år, og har vært helt selvforsynte med både komp og dyktige solister. Ellers fra Tyskland må nevnes Schnuckenack Reinhardt (fiolin og sang), Wedeli Köhler (fiolin og gitar) og Armin Heitz (gitar) - hver med sitt gode string swing band og personlige uttrykk.

Men noe av det beste som har kommet fra Tyskland er utvilsomt gitaristen Bireli Lagrene. I likhet med svært mange sigøynermusikere (Django, Boulou, Angelo, Stochelo, Jimmy, osv) var Bireli uhyre tidlig en «moden» musiker, og som dem var han en spektakulær, profesjonell utøver i tolvårs-alderen. I dag, i en alder av knapt 30, er han trygt forankret i jazzens internasjonale jetset, som vel også er en slags nomadetilværelse en moderne sigøyner verdig. Bireli Lagrene spiller en hypervirtuos, eklektisk string swing, med islett av funk og hip hop.

I Nederland har sigøynerjazzen et enormt omfang. Om det har sammenheng med det generøse nederlandske sosialsystemet skal forbli usagt, men i de nederlandske sigøynerleirene hersker fred - og pinsemenighetene. Fra midten av sekstiårene dukker de første virkelige gode musikerne opp i Nederland - fiolinisten Piotto, og deretter Waso med gitaristen Fapy Lafertin, som idag spiller en meget tradisjonell sigøynerjazz med innslag av portugisisk Fado. Andre glimrende gitarister i Nederland er Rino og Reiniër Voet. Rundt 1980 dukker tolvåringen Stochelo opp, som femte generasjons gitarist i Rosenberg-familien.

Stochelo Rosenberg har en naturlig flyt i spillet sitt som er frapperende, dertil en svakhet for latinske rytmer à la Gipsy Kings som gjør det kommersielt interessant for platebransjen. Og ikke minst hans sjarmerende vibrato (som Django i 1949-50), og hans utseende som en orientalsk førsteelsker, har ført til at Stochelo har solgt til gull hvert år siden 1989. Han ble den første sigøyner i Nederland i nyere tid som ikke går på trygd.

Nettopp rollen som mulig vei ut av et sosialt uføre (som fotballen og Pelé i Brasil) har nok inspirert mange unge sigøynere til å satse på string swing, for nyrekrutteringen til miljøet er stor. Den mest berømte av de yngste er Jimmy Rosenberg. Fra sin oppvekst i Asten, sør i Nederland, har han nå spilt seg direkte opp i gitarens førstedivisjon i en alder av atten år. Han er uten tvil det største nye talentet på lenge, og beundres overalt for sine lekne og frie improvisasjoner. Dessuten tøyer han tilsynelatende naturlovene for hva som er fysisk mulig å gjøre på en gitar!

I 1998 skyter sigøynerjazzen knopper som aldri før. Mens Armstrong, Parker og Coltrane fikk sine kopister og epigoner i sin samtid, får Django sine nå. Rom-folket er på generell fremmarsj i Europa. I Spania er antallet fordoblet til ca en halv million i løpet av de siste femten år, og ikke minst bortfallet av jernteppet og krisen på Balkan, har ført til at et stort antall sigøynere igjen søker vestover. Rundt leirbålene spilles det mye jazz; oppsiktsvekkende string-swing i mange ulike nyanser. På sin vandring har sigøynerne på hvert nytt sted lagt igjen litt av sin medbragte musikkarv, samtidig som de har tatt opp i seg noe av den lokale kultur. Følgelig finner vi en regnbue av nyanser innenfor sigøynermusikken; fra det rent indiske, via russisk, øst-europeisk, arabisk, spansk (flamenco), osv.

I våre dager setter den tiltagende internasjonaliseringen sitt klare preg på kulturlivet. Det er ikke lenger bare sigøynerne som reiser – alle gjør det, og på internet møtes stadig flere entusiaster. Det er heller ikke bare sigøynere som spille denne musikken, selv om de fleste er det. Problematikken kan minne om den gamle diskusjonen om hvorvidt hvite musikere kan spille blues…

Faktisk er det Hot Club-band i de fleste land i verden idag. Noen av de mest eksotiske kommer fra Tokyo, Italia, New Zealand, Buenos Aires, Sveits, Nairobi, Norge, Georgia, Uzbekistan, Finland, England, USA og Australia, men de fleste av de gode kommer fortsatt fra Frankrike, Nederland og Tyskland. Felles for dem alle er inspirasjonen fra Django Reinhardt, dessuten gir mange av dem ut plater på labelen Hot Club Records. Et viktig forum for moderne string swing er de mange små festivalene som har dukket opp i mange land i de senere årene. Her kan man lytte til god musikk, bytte instrumenter, kjøpe Hot Club-blader, og iblant grille pinnsvin (en sigøyner-delikatesse – nam!).

Utvilsomt har Hot Club-musikken beveget seg fra å være et marginalt europeisk fenomen, til en spennende internasjonal trend. La oss fare lett over og forbi de mange konservative kopistene, og låne øre til de genuint kreative, og håpe at de vil fortsette å forundre oss. Det ligger i sigøynerjazzens natur å reise, og å være i evig forandring. Django Reinhardt så stort på det; "jazz er en slags sigøynermusikk"…

Jon Larsen

Om forfatteren: Jon Larsen (1959- ) er gitarist, komponist og kapellmester i Hot Club de Norvège, som siden 1979 har turnért over hele kloden, og gitt ut elleve CD’er.

Kontakt: Jon Larsen, PO Box 5202 Majorstua, N-0302 Oslo, Norge.

Fax (+47) 2252 2470.

E-mail: hotclub@c2i.net

URL: http://nordi.no/music/hcr/